Kjøpsprisallokeringer

Internasjonale og nasjonale regnskapsregler krever at man ved oppkjøp allokerer kjøpsprisen i henhold til markedsverdien på de ulike eiendelene og forpliktelsene, både fysiske og immaterielle, samt sannsynliggjør eventuell goodwill (pr. definisjon residualt bestemt). Omfattende regler (IFRS 3R / SFAS 141) legger føringer for måten kjøpsprisen allokeres på.

Fordeler ved en grundig og nøyaktig allokering av kjøpspris

Redusert risiko for feilrapportering og dermed økt kvalitet og
troverdighet av selskapets rapportering

  • Forbedret kvalitet i den finansielle rapporteringen og økt forståelse av selskapet blant regnskapets brukere
  • Økt troverdighet i finansmarkedene, noe som over tid vil kunne gi selskapet lavere finansieringskostnader
  • Lovkrav ved eventuelt erstatningsansvar

Revisjon av årsregnskapet krever god dokumentasjon på hvordan allokeringen er gjennomført. En slik dokumentasjon bør minst
inneholde:

  • En oversikt over hvilke eiendeler som er identifisert og en diskusjon av potensielle eiendeler som ikke er identifisert
  • En oversikt over hvilke verdivurderingsmetoder som er anvendt for de ulike eiendelene
  • Diskusjon om levetid for de identifiserte eiendelene
  • Oversikt over hvordan goodwill er beregnet og allokert
 

Tilleggstjenester relatert til allokering av kjøpspris

  • Full åpningsbalanse
    • Innebærer en komplett gjennomgang av det oppkjøpte selskapets balanse og verdivurdering av alle eiendeler, forpliktelser og betingede forpliktelser (balanseførte og ikke-balanseførte)
  • Pro forma regnskap
    • Dette er særlig aktuelt for selskaper som skal børsnoteres og har fortsatt oppkjøp i forkant av noteringen. Oslo Børs' prospektkrav krever at dette utarbeides av en uavhengig part.

Vår fremgangsmåte ved kjøpsprisallokeringer

  • Den beste indikasjonen på en eiendels virkelige verdi er prisen som oppnås i en bindende transaksjon på armlengdes avstand, justert for inkrementelle kostnader knyttet direkte til salg av eiendelen. Dersom eiendelen handles i et aktivt marked, er virkelig verdi fratrukket salgskostnader eiendelens markedspris minus kostnader knyttet direkte til salg av eiendelen.
  • Dersom det verken finnes en bindende transkasjon eller et aktivt marked for en eiendel, er virkelig verdi basert på den beste informasjonen tilgjengelig som reflekterer beløpet et selskap kan oppnå på balansedato ved å selge eiendelen i en transaksjon på armlengdes avstand mellom velinformerte, villige parter, etter kostnad ved slag er fratrukket. Når dette beløpet estimeres vil nylig sammenlignbare transkasjoner tas i betraktning. Denne fremgangsmetoden er en av tre hovedmetoder som benyttes ved verdivurdering av eiendeler og kalles markedstilnærmingen. Siden transkasjoner med eiendeler som virkelig er sammenlignbare er sjeldne, er markedstilnærmingen ofte vanskelig å anvende.
  • Ved å anvende inntektstilnærmingen estimeres en eiendels virkelige verdi ved å analysere kontantstrømmene eiendelen forventes å generere over eiendelens levetid.
    Inntektstilnærmingen benyttes ofte til å estimere virkelig verdi av unike immaterielle eiendeler som varemerke, patenter og teknologi.
  • I en kostnadstilnærming vil indikatoren for virkelig verdi være kostnaden for å erstatte eiendelen fratrukket avskrivninger. Kostnadstilnærmingen anvendes gjerne ved estimering av virkelig verdi på enkelte lisenser og selvutviklede immaterielle eiendeler.

Kjøpsprisallokering