Hva banker og finansforetak må være forberedt på

Prediksjonsmarkeder er digitale plattformer der brukere kan vedde på utfallet av fremtidige hendelser. Det kan dreie seg om alt fra valg og sentralbankbeslutninger til hendelser i kryptoverdenen. I sin enkleste form fungerer de som binære opsjoner: du satser på ja eller nei.

Det som gjør dette særlig relevant for banker og finansforetak, er at markedene i stor grad opererer utenfor det regulerte finansielle systemet. Pengestrømmene går dessuten ofte via kryptovaluta.

Hvitvasking og KYC: Bankenes blindsone

Innskudd til prediksjonsmarkeder skjer typisk via to kanaler. Enten direkte ved kryptooverføring, eller via bankkort gjennom et mellomledd som konverterer FIAT til kryptovaluta som USDC.

For bankene er det ofte bare første transaksjonsledd som er synlig. Det betyr at midlenes egentlige opprinnelse og reise gjennom kryptosystemet kan være svært vanskelig å rekonstruere. Pengene kan ha gått via private lommebøker, miksertjenester eller desentraliserte børser (DEX). Kontrollen svekkes proporsjonalt med hvor mye av aktiviteten som foregår utenfor regulerte mellomledd.

Compliance-avdelingen bør ha klare svar på sentrale spørsmål:

• Hvor langt tilbake i transaksjonskjeden skal banken undersøke midlenes opprinnelse?
• Hvilke terskler gjelder for forsterkede kundetiltak?
• Hva utløser rapporteringsplikt til Økokrim?
• Hvordan klassifiseres plattformer utenfor EU/EØS sammenlignet med regulerte aktører?

Agentrisiko og interessekonflikter: Den nye innsidetrusselen

Prediksjonsmarkeder skaper en ny type interessekonflikt som eksisterende etiske retningslinjer og policyer for egenhandel ikke er utformet for å håndtere.

En ansatt med tilgang til sensitiv informasjon kan potensielt tjene på dette i et prediksjonsmarked uten å berøre aksjer eller andre tradisjonelle finansielle instrumenter. Det kan dreie seg om en forestående kreditthendelse, en fusjonsavtale eller regulatoriske beslutninger. Sporene er vanskeligere å følge, og risikoen er vanskeligere å oppdage.

En særskilt utfordring er at gevinsten ikke trenger å komme ved sluttoppgjøret. Det kan være nok å kjøpe en kontrakt før informasjonen er offentlig kjent, og selge den etter at markedet har priset inn endringen. Dermed blir misbruk vanskeligere å identifisere enn klassisk innsidehandel.

Virksomheter bør derfor vurdere:

• Bør ansatte forbys å handle på prediksjonsmarkeder, generelt eller knyttet til egen virksomhet og kunder?
• Er eksisterende rutiner for rapportering av egenhandel tilstrekkelige?

Rettslig gråsone: Hvordan skal banker og finansforetak forholde seg til prediksjonsmarkeder?

Den økende bruken av prediksjonsmarkeder i Norge reiser spørsmålet om hvilke konsekvenser dette får for banker og finansforetak. Markedene opererer i skjæringspunktet mellom pengespill og finansielle instrumenter, og det regulatoriske bildet er i rask utvikling. Per i dag finnes ingen harmonisert EU-regulering av prediksjonsmarkeder, og heller ingen MiFID II-klassifisering av slike kontrakter. I Europa klassifiserer flertallet av tilsynsmyndighetene nå prediksjonsmarkeder som pengespill. Land som Frankrike, Nederland, Belgia, Tyskland, Portugal og Storbritannia har blokkert eller forbudt plattformer som Polymarket.

Pengespilloven § 5 forbyr formidling av betalingstransaksjoner ved innskudd til og utbetaling fra pengespill som ikke har nødvendig tillatelse. Pengespillforskriften §§ 96–98 konkretiserer dette. Foretak som yter betalingstjenester i Norge, skal stanse betalingstransaksjoner de er kjent med at utgjør innskudd til eller utbetaling fra pengespill uten tillatelse. Dette gjelder blant annet når transaksjonen er merket med brukerstedskode for pengespill, når Lotteritilsynet har gitt pålegg, eller når bankens egne undersøkelser avdekker forholdet. Foretakene har dessuten plikt til å undersøke og gi opplysninger om betalingstransaksjoner til og fra pengespillselskaper som Lotteritilsynet har identifisert.

I tillegg gjelder hvitvaskingslovens krav om risikobaserte kundetiltak og løpende oppfølging. Transaksjoner til og fra prediksjonsmarkedsplattformer, særlig utenlandske og kryptobaserte, vil typisk avvike fra kundens kjente transaksjonsmønster og utløse undersøkelsesplikt etter hvitvaskingsloven § 25. Kryptotransaksjoner til uregulerte plattformer vil i seg selv kunne utgjøre et risikomoment som krever forsterkede kundetiltak. Hvitvaskingsforskriften peker eksplisitt på «produkter og transaksjoner som fremmer anonymitet» og «bruk av ny teknologi» som indikatorer på høyere risiko.

Banker bør også merke seg finansavtaleloven § 2-15. Den fastslår at krav oppstått ved spill eller veddemål ikke er bindende med mindre spillet er tillatt ved lov. Kreditt ytt med kunnskap om at den benyttes til pengespill, kan heller ikke kreves tilbakebetalt.

I praksis kompliseres etterlevelsen av at de største prediksjonsmarkedene opererer på blokkjede og gjennomfører oppgjør i kryptovaluta som USDC. Når en kunde kjøper kryptovaluta via en børs og deretter overfører midlene on-chain til en prediksjonsmarkedsplattform, ser banken kun en overføring til en kryptobørs, ikke til et pengespillselskap. Transaksjonen vil sjelden være merket med brukerstedskode for pengespill, som er ett av forskriftens identifikasjonsgrunnlag.

Kort sagt: Dersom prediksjonsmarkeder klassifiseres som pengespill, slik den klare europeiske trenden tilsier, har banker og finansforetak allerede lovpålagte plikter til å identifisere, stanse og rapportere tilknyttede betalingstransaksjoner. At betalingsinfrastrukturen er kryptobasert, gjør etterlevelsen mer krevende.

Hva bør banker gjøre nå?

En effektiv tilnærming bør være risikobasert og lagdelt. Kontrollnivået må tilpasses risikoen i den enkelte transaksjonen eller det enkelte kundeforholdet. Generelle sperrer uten individuell vurdering kan utgjøre de-risking og er ikke i tråd med hvitvaskingsregelverkets krav.

Disse tiltakene kan være verdt å vurdere:

• Risikoklassifisering av plattformer: Regulerte aktører innenfor EU/EØS representerer en annen risiko enn uregulerte aktører i tredjestater. Dette bør reflekteres i bankens rutiner.
• Standardiserte spørsmål ved forsterkede kundetiltak: Spørsmål om transaksjonsformål, bruk av kryptobørser, midlenes opprinnelse og relevante lommebokadresser bør standardiseres for å sikre lik behandling.
• Blokkjede-analyseverktøy: Kommersielle verktøy kan flagge transaksjoner knyttet til kjente plattformer. For mindre aktører bør felles bransjeløsninger vurderes, tilsvarende det vi har sett innen kortsvindel og bedrageribekjempelse.
• Dialog med regulerte kryptoforetak: Jo bedre kontroll kryptoforetakene har med egne transaksjoner, desto lavere oppfølgingsbyrde for bankene.
• Oppdatering av interne retningslinjer: Policyer for egenhandel, etiske retningslinjer, taushetserklæringer, rutiner for transaksjonsovervåking og regler om interessekonflikter bør gjennomgås med prediksjonsmarkeder eksplisitt i mente.

Bransjen trenger tydeligere veiledning

Prediksjonsmarkedene vokser, og volumet av relaterte transaksjoner vil øke. Uten felles bransjeverktøy og tydeligere veiledning fra Finanstilsynet og eventuelt Lotteritilsynet risikerer norske banker å møte en compliance-byrde som ikke er skalerbar med dagens ressurser.

Dette er et område der tidlig handling gir et tydelig fortrinn. De som handler nå, beskytter ikke bare egen virksomhet, men bidrar også til en ansvarlig utvikling av et marked som er kommet for å bli.