{{item.videoDuration}}
{{item.title}}
{{item.text}}
{{item.videoDuration}}
{{item.text}}
Innledning
Et komplekst tema i norsk avgiftsrett har vært spørsmålet om hvilke typer kantinebidrag som anses mva-pliktige. Oslo tingretts dom i ISS-saken 11. juni 2025 og Skattedirektoratets prinsipputtalelse 16. desember 2025, har bidratt til avklaring av rettstilstanden. Dommen og uttalelsen gir særlig veiledning om hvilke kontraktsmodeller som innebærer merverdiavgiftsplikt, og hvilke som fortsatt kan behandles som avgiftsfri driftsstøtte.
Kjernen i den nye avklaringen er at vurderingen av om kantinebidraget er merverdiavgiftspliktig, i hovedsak beror på hvem som bærer driftsrisikoen for kantinen.
Rettslig utgangspunkt og tidligere praksis
Merverdiavgiftsloven gjelder omsetning av varer og tjenester mot vederlag, jf. mval. §§ 1‑3 og 3‑1. Kantinebidrag, det vil si beløp som bedriften betaler til en kantineoperatør for å dekke faste kostnader til drift av kantinen, aktualiserer derfor spørsmålet om bidraget er vederlag for en avgiftspliktig tjeneste.
Historisk har praksisen om avgiftsfrie kantinebidrag vært forankret i Finansdepartementets uttalelse 29. juni 2001. Her åpnes det for at driftsstøtte fra bedriften til kantineoperatør ikke anses som vederlag for en tjeneste når støtten ikke er direkte knyttet til prisreduksjon i kantinen eller til antall serverte måltider. Slike tilskudd har dermed kunnet behandles som avgiftsfri driftsstøtte.
Fra 2020 skjerpet Skattedirektoratet imidlertid sin praksis, blant annet gjennom uttalelsen 26. juni 2020 og senere bindende forhåndsuttalelser. Innstrammingen var særlig knyttet til situasjoner der bedriften i realiteten kjøper kantinedrift som en tjeneste, ofte omtalt som «management fee»-modellen. Dette skapte usikkerhet om rekkevidden av tidligere forvaltningspraksis, og om hvilke typer kantinebidrag som måtte anses som vederlag for tjenester.
ISS-dommen – betydningen av forvaltningspraksis
ISS-saken gjaldt etterberegning av merverdiavgift på kantinebidrag for perioden 2018–2023. Skatteetaten la til grunn at kantinebidragene utgjorde vederlag for avgiftspliktige tjenester fra ISS til bedriftskunden, og etterberegnet merverdiavgift basert på dette.
Oslo tingrett kom til at vedtaket om etterberegning var ugyldig. Domstolen la her vekt på at det hadde vært en langvarig og konsistent forvaltningspraksis som tillot avgiftsfri behandling av kantinebidrag for en rekke ulike kontraktsmodeller, og at den innstrammede praksisen som ble lagt til grunn for etterberegningen, ikke kunne anvendes med tilbakevirkende kraft.
Skattedirektoratets presisering desember 2025 – hvem har driftsrisikoen?
I kjølvannet av ISS-dommen publiserte Skattedirektoratet 16. desember 2025 en prinsipputtalelse om kantinebidrag og merverdiavgift. Uttalelsen klargjør rettstilstanden og knytter vurderingen uttrykkelig til hvem som har driftsrisikoen for kantinen. Direktoratet skiller mellom to hovedtyper kontraktsmodeller: den såkalte «management fee»-modellen og ulike «management risk»-modeller. Dette skillet har direkte betydning for om kantinebidraget utgjør vederlag for tjenester.
I management fee-modellen er det bedriften som kjøper inn maten i eget navn og for egen regning. Kantineoperatøren står for den daglige driften, men bærer ikke risikoen knyttet til varekostnadene. Skattedirektoratet fastholder at betalingen fra bedrift til kantineoperatøri slike tilfeller er vederlag for en tjeneste, drift av kantinen på oppdrag for bedriftskunden, og følgelig er merverdiavgiftspliktig. Det legges til grunn at bedriften i realiteten driver kantinen, mens operatøren opptrer som underleverandør.
I management risk-modellene er situasjonen en annen. Her er det kantineoperatøren som kjøper inn maten i eget navn og for egen regning, og som bærer risikoen for innkjøp, svinn og inntjening. Operatøren står dermed i større grad i en rolle som selvstendig kantinedriver. Bedriftskunden betaler et kantinebidrag som er ment å dekke faste kostnader, typisk lønn, husleie og inventar. Direktoratet legger i denne sammenheng til grunn at operatørens arbeid må anses utført som ledd i egen virksomhet, og ikke som en tjeneste levert til bedriften. Kantinebidraget vil da som utgangspunkt ikke være vederlag for tjeneste, men en form for avgiftsfri driftsstøtte.
Skattedirektoratet understreker imidlertid at avgiftsfrihet forutsetter at kantinebidraget faktisk er begrenset til å dekke faste kostnader. Dersom bidraget er så høyt at det i tillegg til alle driftskostnader også dekker en del av råvarekostnadene, skal det anses som vederlag. Det samme gjelder der bidraget er direkte knyttet til reduksjon av prisene i kantinen eller til antall serverte måltider, slik Finansdepartementet tidligere har uttalt. I slike tilfeller er det etter direktoratets syn i realiteten bedriften, ikke operatøren, som bærer driftsrisikoen, og merverdiavgift må da beregnes.
Direktoratet gjør det i tillegg klart at vurderingen ikke skal avhenge av hvordan de ansattes betaling for mat rent teknisk er organisert. Om betalingen skjer direkte fra ansatte til operatøren, eller indirekte via arbeidsgiver gjennom lønnstrekk, er i seg selv ikke avgjørende. Spørsmålet er hvem som bærer den økonomiske risikoen for kantinen, særlig knyttet til innkjøp og omsetning av mat.
Praktiske konsekvenser for virksomhetene
For virksomheter som benytter ekstern kantineoperatør, innebærer avklaringene i prinsipputtalelsen et behov for å gjennomgå eksisterende kontrakter. Helt sentralt er det å klargjøre hvem som i realiteten bærer driftsrisikoen for kantinen, og hva kantinebidraget er ment å dekke.
Dersom bedriften kjøper inn maten og kantineoperatøren i hovedsak leverer driftstjenester, vil ordningen typisk falle inn under management fee-modellen. I slike tilfeller bør kantinebidraget behandles som vederlag for en merverdiavgiftspliktig tjeneste.
Der kantineoperatøren derimot kjøper inn mat i eget navn, bærer risikoen for salg og inntekter, og mottar et kantinebidrag som kun dekker faste kostnader, taler mye for at ordningen ligger innenfor management risk-kategorien. Hvis det har vært beregnet avgift i slike tilfeller i din virksomhet kan ISS-dommen og prinsipputtalelsen danne grunnlag for korrigering av mva-behandlingen tilbake i tid. Egenretting kan gjøres inntil tre år tilbake i tid, med visse muligheter for å anmode Skatteetaten om å endre fem år tilbake i tid.
Om bidraget derimot settes så høyt at det i realiteten også dekker en del av matvarekostnadene, eller er direkte knyttet til prisreduksjoner for de ansatte, beveger ordningen seg over i et område hvor Skattedirektoratet forutsetter merverdiavgiftsplikt. Virksomheter som ønsker å sikre at mva-bidraget er å anse som avgiftsfritt, må dokumentere at kantinebidraget er beregnet ut fra faste kostnader, og at råvarekostnadene bæres av kantineoperatøren og/eller de ansatte gjennom betaling for maten.
Oppsummering
Rettsutviklingen gjennom ISS-dommen og Skattedirektoratets uttalelse innebærer at vurderingen av kantinebidrag og merverdiavgift i større grad enn tidligere knyttes til et klart hovedskille: hvem bærer driftsrisikoen for kantinen.
Dersom arbeidsgiver bærer driftsrisikoen, typisk ved selv å stå for innkjøp av mat, vil kantineoperatørens arbeid normalt anses som en tjeneste levert til arbeidsgiver. Kantinebidraget vil da som hovedregel være merverdiavgiftspliktig. Dersom kantineoperatøren bærer driftsrisikoen og kantinebidraget kun dekker faste kostnader, vil bidraget normalt kunne behandles som avgiftsfri driftsstøtte, forutsatt at det ikke i realiteten finansierer råvarekostnader.
Usikker på mva-behandlingen av kantinebidraget i din virksomhet? Ta kontakt med vårt avgiftsteam for en uforpliktende gjennomgang.
Kontakt oss
Hold deg faglig oppdatert
Meld deg på vårt nyhetsbrev for å få nyheter om skatt og avgift rett i din mailboks.
Våre eksperter bistår deg
Vi tilbyr et bredt spekter av tjenester både innen forretningsjus og skatte- og avgiftsrådgiving.
{{filterContent.facetedTitle}}
{{contentList.loadingText}}
{{contentList.loadingText}}