2027 nærmer seg – er du klar for turistskatt?

Om litt over ett år kan norske kommuner for første gang få lov til å ta betalt direkte av de besøkende. Fra 2027 åpnes det for at kommuner kan innføre det som gjerne omtales som besøksbidrag, eller turistskatt i dagligtale, som et virkemiddel for å finansiere de fellesgodene reiselivet legger press på. For mange kommuner høres dette ut som en etterlengtet løsning på et problem de har kjent på i flere år: at inntektene fra reiselivet havner hos grunneiere og deler av næringslivet, mens kostnadene til veier, parkering, renovasjon og beredskap bæres bredt av kommunen og innbyggerne. Problemet er at ordningen ikke er en knapp man bare kan trykke på når fristen nærmer seg. Den forutsetter en plan og en lokal forankring som de aller fleste kommuner rett og slett ikke har på plass i dag.

Hva er besøksbidrag, og hvorfor kommer det nå?

Besøksbidrag er en ordning som skal gi kommuner mulighet til å ta betalt av besøkende for å finansiere fellesgoder som belastes av reiselivet. Bakteppet er en norsk reiselivsnæring i kraftig vekst: verdiskapingen forventes å øke fra 122 til 157 milliarder kroner innen 2030, drevet i stor grad av en økende andel utenlandske gjester.

Denne veksten er langt fra jevnt fordelt geografisk. Noen regioner, som Trysil, Nord-Troms, Vesterålen og Bodø, opplever noen av landets kraftigste vekstrater i antall overnattinger, mens andre deler av landet har en langt mer moderat utvikling. For kommunene i disse vekstregionene betyr dette at spørsmålet om finansiering av fellesgoder ikke lenger er en teoretisk øvelse, men en praktisk utfordring som allerede preger budsjettene deres.

Hvilke regioner bør prioritere dette først?

Kommuner i regioner med høyt turisttrykk relativt til folketallet har mest å vinne på å forberede seg tidlig. Turisttrykk per innbygger i utvalgte reiselivsregioner.

• Hallingdal: 53 overnattinger per innbygger
• Nord-Gudbrandsdal: 37
• Valdres: 34
• Lofoten og Setesdal: 33

Til sammenligning ligger storbykommuner som Tromsø, Bergen, Trondheim, Kristiansand og Stavanger mellom 5 og 16.

Det er verdt å merke seg at disse høytrykksregionene ofte består av flere enkeltkommuner. Hallingdal omfatter for eksempel Flå, Nesbyen, Gol, Hemsedal, Ål og Hol, mens Lofoten strekker seg over Vågan, Vestvågøy, Flakstad, Moskenes, Værøy og Røst. Siden det er den enkelte kommune som har myndighet til å innføre besøksbidrag, betyr dette at kommunene i disse regionene også må avklare seg imellom: skal bidraget innføres likt i alle kommunene som utgjør reisemålet, og hvordan skal inntektene eventuelt fordeles når gjestene beveger seg på tvers av kommunegrensene i løpet av oppholdet? Denne kontrasten i turisttrykk forklarer likevel mye av hvorfor debatten om finansiering har blitt så mye mer aktuell i nettopp disse fjell- og kystregionene: det er her presset på natur, infrastruktur og lokalsamfunn allerede er størst, og det er her behovet for en bærekraftig finansieringsmodell er mest akutt.

Hvorfor er inntekter og kostnader så skjevt fordelt?

Kjernen i utfordringen handler om hvem som faktisk sitter igjen med regningen når reiselivet vokser. I dag konsentreres inntektene fra reiselivsveksten ofte hos grunneiere og deler av næringslivet, mens kostnadene ved å håndtere de samme gjestene – i form av slitasje på stier og natur, økt behov for renovasjon, og press på veier og parkeringsplasser i høysesongen – i stor grad bæres av kommunen og fellesskapet.

En ordfører i en berørt reiselivskommune har beskrevet konsekvensene av dette ganske presist: «På sikt kan resultatet bli at reisemålet, som unikt reiselivsprodukt, faktisk forringes fordi belastningen blir større enn det stedet tåler.»

Denne skjevheten er selve begrunnelsen for besøksbidraget som ordning. Tanken er at når de besøkende selv bidrar til å finansiere de fellesgodene de faktisk bruker, reduseres presset på kommunens ordinære budsjetter, samtidig som man skaper en tydeligere sammenheng mellom besøksvekst og den nytten innbyggerne faktisk sitter igjen med.

Hvorfor er de fleste kommuner ikke klare ennå?

Utfordringen med besøksbidraget er ikke lovhjemmelen i seg selv, men alt som må være på plass før ordningen kan innføres på en måte som oppleves rettferdig og velbegrunnet. En kommune som innfører et besøksbidrag uten et klart bilde av hvilke fellesgoder pengene faktisk skal finansiere, risikerer å møte motstand både fra reiselivsnæringen og fra egne innbyggere.

Skal bidraget gå til vedlikehold av turstier, til økt renovasjonskapasitet i sommersesongen, til beredskap, eller til en kombinasjon av alt dette? Og hvordan skal kostnadene fordeles mellom det offentlige, næringsaktørene, grunneierne og de besøkende selv? For kommuner som deler reisemål med naboer, kommer det i tillegg et spørsmål om hvordan kostnader og inntekter skal fordeles kommunene imellom.

Dette er nettopp de spørsmålene mange kommuner ennå ikke har svart på, fordi reiselivsstyring tradisjonelt har vært noe man har håndtert etter hvert som utfordringene har oppstått, snarere enn noe man har planlagt systematisk for på forhånd. Mange kommuner har dermed endt opp som det man kan kalle ubevisste passive tilretteleggere: de har tatt imot veksten uten å ta et aktivt valg om hvilken rolle de egentlig ønsker å spille i utviklingen av eget reisemål.

Hva må kommunen gjøre før 2027?

Skal kommunen stå klar til å innføre besøksbidrag på en fornuftig måte når muligheten åpner seg, er det få snarveier. Arbeidet kan struktureres i fire trinn:

1. Innsikt – Etablere et felles faktagrunnlag om hvor mange som besøker kommunen, hvilken verdi disse besøkende faktisk skaper lokalt, og hvor belastningen på natur og infrastruktur er størst. Uten denne innsikten blir det vanskelig å begrunne både omfanget av og bruken av et fremtidig besøksbidrag.
2. Retning – Definere hvilke mål og prioriteringer kommunen faktisk har for reiselivsutviklingen sin: hvilke gjester som skal prioriteres, hvilke områder som skal utvikles og hvilke som bør skjermes, og hvilke sesonger som skal prioriteres. Disse valgene bør avklares før man diskuterer finansiering.
3. Styring – Avklare roller og ansvar mellom kommunen, næringslivet og eventuelle destinasjonsselskaper, og utforme en finansieringsmodell for fellesgodene som oppleves rettferdig av alle parter. For kommuner som deler reisemål med nabokommuner, bør dette trinnet også avklare hvordan besøksbidraget koordineres på tvers av kommunegrensene, slik at gjester ikke møter helt ulike ordninger avhengig av hvilken side av kommunegrensen de befinner seg på. Det er her spørsmålet om selve besøksbidraget hører hjemme.
4. Gjennomføring – Omsette innsikten, retningen og styringsmodellen til en konkret handlingsplan med tydelige tiltak, klart eierskap og målbare indikatorer som gjør det mulig å følge utviklingen over tid.

Hvor lang tid tar det å bli klar?

Å bygge et solid faktagrunnlag, forankre en strategi politisk og lokalt, og designe en finansieringsmodell som næringslivet og innbyggerne kan stille seg bak, er ikke noe som lar seg gjøre over natten. Det er en prosess som krever bred involvering og reell forankring, ikke bare et vedtak i kommunestyret – og for reisemål som deler seg over flere kommuner, kommer det gjerne en runde med interkommunal koordinering i tillegg.

De kommunene som allerede nå begynner å bygge dette faktagrunnlaget og ta stilling til egen rolle i reiselivsutviklingen, vil stå i en helt annen posisjon når 2027 kommer, enn de kommunene som venter til fristen nærmer seg. Spørsmålet er derfor ikke lenger om kommunen din bør forberede seg på muligheten for besøksbidrag, men om dere har startet arbeidet i tide til å være klare når muligheten faktisk åpner seg.

Ofte stilte spørsmål

Når kan kommuner innføre besøksbidrag/turistskatt i Norge?

Fra 2027 kan norske kommuner få mulighet til å innføre besøksbidrag, forutsatt at de har en plan og lokal forankring på plass.

Hva er besøksbidrag ment å finansiere?

Besøksbidrag er ment å finansiere fellesgoder som belastes av reiselivet, som vedlikehold av turstier, renovasjon, beredskap og annen infrastruktur i høysesong.

Hvilke kommuner bør forberede seg først på besøksbidrag?

Kommuner i regioner med høyt turisttrykk relativt til innbyggertall, som Hallingdal, Nord-Gudbrandsdal, Valdres, Lofoten og Setesdal, har mest å vinne på å starte forberedelsene tidlig. Siden disse regionene ofte består av flere enkeltkommuner, bør kommunene i tillegg koordinere seg om en felles tilnærming.

Hvorfor er ikke kommuner klare til å innføre besøksbidrag allerede?

Fordi ordningen forutsetter et solid faktagrunnlag, en tydelig retning for reiselivsutviklingen, og en avklart styrings- og finansieringsmodell, noe de færreste kommuner har på plass i dag.

Hvordan bør en kommune forberede seg på besøksbidrag?

Gjennom fire trinn: etablere innsikt om besøk og belastning, definere retning for ønsket utvikling, avklare styring og finansieringsmodell (inkludert koordinering med eventuelle nabokommuner), og lage en konkret handlingsplan med tiltak og indikatorer.