Rapporten The Global Data Centre Capex Outlook, utviklet i samarbeid mellom PwC og Oxford Economics, anslår at datasentre vil tiltrekke seg 31 600 milliarder dollar i investeringer fram til 2050. Det tilsvarer cirka 300 000 milliarder norske kroner. Spennet går fra 22 000 til 50 000 milliarder dollar, alt etter hvor raskt KI faktisk tas i bruk.
– Kunstig intelligens utløser en investeringsbølge i datasentre som få bransjer har sett maken til. Norge har gode kort på hånden, men de spiller seg ikke selv. Skal vi få noe igjen, må vi prioritere prosjekter som gir høy norsk verdiskaping per enhet kraft og areal, samtidig som vi satser på bruken av KI og økosystemet rundt datakraften, sier Kristin Aamodt, Director i Strategy& i PwC.
Hovedfunn
Ny PwC-rapport anslår globale datasenterinvesteringer på 31 600 milliarder USD fram til 2050, med et utfallsrom fra 22 000 til 50 000 milliarder
Norden pekes ut som et troverdig alternativ til pressede vesteuropeiske hubber, blant annet på grunn av strømpriser 40–50 prosent under store deler av Europa
En stadig større del av investeringene går til IT-utstyr, som i hovedsak leveres av globale teknologiselskaper. Norge må derfor hente mer av verdiskapingen fra kraft, kjøling, bygg, drift og oppgraderinger, samtidig som norske leverandører utvikler produkter og tjenester knyttet til IT-utstyret
Norge har Vest-Europas største potensial for KI-basert vekst i økonomien. Bred og ansvarlig bruk av KI kan løfte norsk bruttoverdiskaping med 20 prosent innen 2035, mot 14 prosent i Vest-Europa og 15 prosent globalt
Blir suverenitet det organiserende prinsippet, faller globale investeringer bare 6,7 prosent. Men USA mister 2 900 milliarder dollar, og etablerte europeiske knutepunkter taper etterspørsel fra kunder i andre land. Rundt 30 prosent av systemene og tjenestene har i dag krav til hvor dataene kan behandles, og andelen vokser. I helse, finans og offentlig sektor kan tillit og sikkerhet veie tyngre enn ren kostnadseffektivitet. Europa har verdens minste oppside ved raskere KI-adopsjon, 23 prosent, fordi regionen alt er begrenset av mangel på kraft, nettkapasitet og tregere beslutnings- og utbyggingsprosesser
Kraft og nett er blitt den nye knappheten
For noen år siden var det rimelig å anta at kapital ville bremse veksten. Slik ser det ikke ut lenger. Det er ikke først og fremst kapital som begrenser veksten, men tilgang på kraft og nettkapasitet og tiden det tar å få begge deler på plass.
Et datasenter bygges på et par år. Ny kraftproduksjon og nye nettanlegg tar gjerne et tiår eller mer. Dermed er det ikke kraftprisen alene som avgjør, men hvor raskt kraften faktisk er tilgjengelig.
Det betyr ikke at datasentre bør prioriteres foran annen industri. Når kraft og nett er knappe ressurser, må prosjektene vurderes ut fra hvilken samlet verdiskaping de kan utløse.
– Norge har en reell mulighet til å bygge ny verdiskaping rundt datakraft og kunstig intelligens. Men den kommer ikke av seg selv. Vi må være bevisste på hvor Norge har fortrinn, og satse helhetlig på kraft, infrastruktur, kompetanse og leverandørutvikling.
Norden viser hvordan kraft kan bli et konkurransefortrinn
Norden går igjen i rapporten som et troverdig alternativ til de mest pressede vesteuropeiske markedene: fornybar kraftmiks, et klima som senker kjølebehovet, og strømpriser 40–50 prosent under store deler av Europa.
Rapporten anbefaler myndigheter å planlegge for lavutslippsutbygging fra starten, og peker på Norden, Chile og Canada som markeder med strukturelle fortrinn i form av ren kraft. Skal dette fortrinnet vare, må kraftproduksjon og nett utvikles i takt med den nye etterspørselen.
Kapitalen går i økende grad til utstyr, ikke til bygg
Et viktig trekk ved investeringene er hvordan kapitalen fordeler seg mellom bygg og IT-utstyr. For hver dollar som går til bygg, utløser datasenteret over tid rundt tolv dollar i IT-utstyr: servere, lagring, nettverk og særlig GPU-er. Utstyrsandelen stiger fra 70 prosent av investeringene i dag til 93 prosent i 2050.
En stor del av IT-investeringene vil gå til globale teknologileverandører, der Norge i dag har en begrenset posisjon. Utstyret byttes samtidig hvert fjerde til sjette år, og et anlegg med tjue års levetid krever tre til fem runder med nye investeringer. Oppgraderinger kan omfatte kjøleteknologi, elektro, sikkerhet og drift. Norske leverandører må derfor rigge seg mot konkrete behov i oppgraderingssyklusen, ikke bare mot byggefasen der de fleste ser etter oppdrag i dag.
For Norge kan det ligge store verdier i alt som bygges rundt anleggene: leverandører, teknologi for kjøling og drift, sikkerhetsmiljøer og kompetanse som kan bli eksport. Ambisjonen bør dessuten være at datasentrene gir noe tilbake til kraftsystemet, gjennom ny produksjon, balansetjenester eller restvarme.
Det viktigste tallet for Norge er ikke 31 600 milliarder
Investeringstallene måler hvor mye datakapasitet verden bygger. De sier ingenting om hva et land får igjen for å bruke den. For Norge er dette en viktig del av gevinsten.
I PwCs Value in Motion-analyse anslår vi at bred og ansvarlig bruk av kunstig intelligens kan øke norsk bruttoverdiskaping med 20 prosent innen 2035. Til sammenligning ligger anslaget på 14 prosent for Vest-Europa og 15 prosent globalt. Norge har dermed et høyere beregnet potensial enn gjennomsnittet for Vest-Europa.Norge har flere trekk som kan gjøre gevinstpotensialet stort: en liten, åpen og digitalt moden økonomi, høy tillit, høyt lønnsnivå og en stor andel kunnskapsarbeid. Gode registerdata i offentlig sektor og industriens erfaring med å ta i bruk ny teknologi kan også gjøre det lettere å realisere produktivitetsgevinster. Dette er likevel forutsetninger, ikke en garanti for at potensialet blir utløst.
– Norge har lang tradisjon for å skape store verdier med utgangspunkt i kraftressursene våre. Nå har vi en ny mulighet gjennom datakraft og kunstig intelligens. Men det krever en bevisst satsing, og at vi kjenner verdien av det Norge faktisk bringer til bordet.
Brukes KI bare til å gjøre dagens oppgaver litt raskere, havner effekten godt under 20 prosent. Brukes den til reell omstilling og nye forretningsmodeller, blir verdiskapingen betydelig større. PwCs CEO Survey viser at de som lykkes best, bruker KI ikke bare til effektivisering, men til å utvikle nye produkter, tjenester og måter å skape verdi på.
Den samme undersøkelsen viser hvor få som faktisk gjør det. Bare 25 prosent av topplederne har tatt fatt på de virkelig krevende omstillingene de siste fem årene, og bare 7 prosent av inntektene kommer fra helt nye forretningsområder.
Hva kapasiteten brukes til, avgjør verdien
Datasentre omtales gjerne som én infrastrukturkategori. Rapporten deler etterspørselen i tre, og skillet betyr mye for hvordan Norge bør posisjonere seg.
Tradisjonelle skytjenester følger befolkning, virksomhetstetthet og etablerte digitale markeder. Her teller nærhet til kundene, god konnektivitet og driftssikkerhet.
Trening av KI-modeller sluker regnekraft, men bryr seg lite om hvor brukerne sitter. Den kan flyttes dit kraften er billig og pålitelig, og det er kategorien Norges tilgang på konkurransedyktig, fornybar kraft kan være et særlig sterkt fortrinn.
Inferens, altså bruken av modellene, er en annen sak. Den bindes av responstid, datatilgang og suverenitetskrav, og trekkes mot brukerne. Vi anslår at rundt 30 prosent av systemene og tjenestene har krav til hvor dataene kan behandles i dag, og andelen vokser raskt.
– Gevinsten kommer først når AI brukes til fornyelse og ikke bare effektivisering, sier André Kopperud Gill, partner i PwC Norge.
Digital suverenitet er blitt en etterspørselsdriver
Kraftprisen avgjør hvor det er lønnsomt å bygge. Suverenitet avgjør hvor det er lovlig og forsvarlig å plassere systemene og behandle dataene. Det siste har på få år gått fra å være en etterlevelseskostnad til å bli en av kreftene som fordeler kapital mellom land.
Rapporten peker på fem faktorer som former hvor investeringene havner. Kraft står øverst, men «sikkerhet og tillitsverdig vertskap» er også én av dem. I modellen bak analysen brytes den ned i målbare variabler, blant dem cybermodenhet. Sikkerhetsnivået er altså ikke bare en driftforutsetning. Det påvirker også hvor investeringene faktisk skjer.
Årsaken finner vi på kundesiden. I skyepoken var hyperskalererne tyngdepunktet i markedet. Nå kommer blant annet modellutviklere, neoclouds, virksomheter og myndigheter til, med svært ulike krav til kapasitet, sikkerhet og lokalisering. For myndigheter og regulerte virksomheter kan kontroll over data og infrastruktur få særlig stor betydning.
Det gjelder spesielt arbeidslaster som ikke kan flyttes fritt mellom land og regioner. Når KI går fra pilot til produksjon i helse, finans, energi, forsvar og forvaltning, blir responstid, dataminimering, personvern og nasjonal kontroll ufravikelige krav. Da vinner man ikke oppdrag på kraftpris, men på sikkerhet, styring og dokumentert tillit. En tidligere global PwC-analyse understreker det samme: 44 prosent av sluttbrukerne rangerer suverenitet og dataresidens blant sine viktigste prioriteringer, nesten på nivå med hva datakraften koster.
For Norge er dette et vesentlig skille. I kampen om treningskapasitet konkurrerer vi på øre per kilowattime og tid til kraft-tilgang mot markeder som kan matche oss. I kampen om suverenitetsbundet inferens konkurrerer vi på tillit, jurisdiksjon og evnen til å dokumentere at sikkerheten holder. Det siste er en konkurranse vi har bedre kort i, men den krever at EØS-tilknytning, sertifiseringer og etterlevelse kan bevises. Ikke bare hevdes.
– Datakraft har først strategisk verdi når den tas i bruk. Norge trenger ikke å behandle alle data innenfor egne grenser, men vi må være bevisst på hvilken kapasitet vi trenger nasjonalt, og hvilke krav som må være oppfylt for å håndtere kritiske arbeidslaster sikkert
Suverenitetsscenarioet: Kapitalen forsvinner ikke, den flytter seg
Rapporten tester hva som skjer hvis suverenitet blir det organiserende prinsippet. Etterspørselen etter sky, data og KI er den samme, men myndigheter og regulerte næringer blir mindre villige til å bruke utenlandsk infrastruktur for det som er kritisk for nasjonal motstandskraft: offentlige tjenester, finanssystemer, helse og suveren KI. Resten flyter fritt som før.
Hvis mer av databehandlingen må skje i hjemlandet, vil det globale investeringsnivået være nesten uendret, men pengene fordeles annerledes. Investeringene faller fra 31 600 til 29 500 milliarder dollar, tilsvarende 6,7 prosent. Taperne er de som lever av å betjene andres etterspørsel. USA alene mister rundt 2 900 milliarder dollar. I Europa taper Irland, Nederland og Tyskland etterspørsel fra kunder i andre land. Vinnerne er markeder med stor hjemmemarkedsetterspørsel og for lite kapasitet: Asia-Stillehavsregionen samlet, med India, Vietnam, Indonesia, Filippinene og Thailand, og Afrika, som får det største relative løftet av alle regioner.
Les mer: Skysuverenitet i praksis
For Europa endrer suverenitetsscenarioet det samlede investeringsnivået relativt lite. En viktig forklaring er at europeiske krav til personvern, sikkerhet og kontroll allerede bidrar til at deler av etterspørselen betjenes innenfor regionen i basisscenarioet. Europa får derfor et mindre utslag når flere land stiller krav om nasjonal eller regional behandling av data. Samtidig skjer det en tydelig omfordeling innad i Europa: Storbritannia får det største løftet, drevet av etterspørsel fra offentlig sektor og finansnæringen, mens Polen og Tyrkia vinner på økt behov for å behandle kritiske data og drive sentrale systemer innenlands. For Norge kan strengere krav til nasjonal kontroll øke behovet for datasentre som betjener offentlige og regulerte virksomheter.
To avhengigheter som kan påvirke tempo på utbygging
Datasentre kan være kritisk infrastruktur når de bærer tjenester som offentlige løsninger, betalingssystemer og pasientjournaler. Samtidig er de avhengige av annen kritisk infrastruktur som ikke kan bygges i samme tempo. Rapporten løfter fram to slike avhengigheter, og de treffer Norge ulikt.
Først kraft og nett. Dette er den bindende begrensningen i samtlige scenarioer, også de der etterspørselen er lavere enn i hovedbanen. Flaskehalsene er konkrete: overføringskapasitet, tilgang på transformatorstasjoner og flerårige leveringstider på transformatorer avgjør hvilke prosjekter som starter, og når. Stadig flere operatører tar med egen kraftproduksjon til tomta. Det løser det enkelte prosjektet, men fjerner ikke behovet for nettutbygging på markedsnivå.
Norge har gode underliggende fortrinn, men de er ikke nok alene. Lange nettkøer og begrenset kapasitet gjør at vi både må utnytte nettet bedre og bygge mer nett og kraft raskere. Mer fleksibilitet hos store forbrukere kan frigjøre kapasitet raskere, samtidig som vi må se utviklingen i et nordisk kraftsystemperspektiv. Større etableringer bør dessuten lokaliseres der de kan gi lokale systemgevinster, for eksempel gjennom bruk av overskuddsvarme eller samspill med annen industri. Rapporten er tydelig på at politisk forutsigbarhet og lokal aksept er avgjørende for om fortrinn i tilgang til kraft og nett faktisk blir til ny kapasitet.
Så forsyningskjeden for regnekraften. Rapporten tester et scenario der eksportkontrollene mellom USA og Kina eskalerer til full styrke og blir liggende der, kombinert med mottiltak på kritiske råmaterialer som forplanter seg gjennom hele halvlederkjeden. På kort sikt er utslaget brutalt: årlige investeringer halveres mot 2030 sammenlignet med hovedscenarioet. Kumulativt forsvinner rundt 6 000 milliarder dollar, og totalen faller fra 31 600 til 25 500 milliarder. Europas andel går fra 5 600 til 4 300 milliarder.
Det mest interessante er hvem som kommer seg raskest på beina. Markedene med dybde i halvlederkjeden: USA, Taiwan, Japan, Singapore, og i Europa særlig Tyskland, på styrken av sin posisjon innen presisjonsutstyr og materialer til avansert brikkeproduksjon. Norden er ikke på listen. Vårt fortrinn ligger i kraftlaget, ikke i utstyrslaget.
Det gir en ubehagelig, men nyttig innsikt. Norges kraftfortrinn er mest verdifullt for nettopp de GPU-tunge treningsanleggene som rammes hardest hvis brikketilgangen strammes inn. En norsk posisjon som utelukkende hviler på internasjonalt mobil treningskapasitet, bærer altså høy geopolitisk risiko. Mer stedsbundne arbeidslaster, blant annet innen offentlig sektor, helse og finans, har en annen risikoprofil. De er i større grad forankret i lokal etterspørsel og krav til sikkerhet, styring og suverenitet.
En robust norsk posisjon bør derfor stå på to ben. Og beredskapsvurderingen må omfatte hva som skjer med planlagt kapasitet hvis leveransen av avansert utstyr blir uforutsigbar, ikke bare hva som skjer om kraften blir knapp.
– Sikkerhet og tillit er ikke bare en kostnad i dette markedet. Det er et konkurransefortrinn.
Første fallgruve: utbygging uten plan for verdiskaping
Den mest nærliggende feilen er å tro at investeringer i datasentre i seg selv er nok. Den bredere verdiskaping av datasentre på norsk jord må bygges, forhandles og følges opp over tid. Den oppstår når investeringene kobles til norske miljøer, leverandører og kompetanse, og når forventningene er tydelige nok til å måles. Alle datasenterprosjekter er ikke like attraktive for Norge, og kraftbruk alene sier for lite. Det avgjørende er hva prosjektet bidrar med utover selve investeringen.
Norge har erfaring med å bygge leverandørmiljøer, teknologi, regulering og kompetanse rundt store industrielle investeringer. Den erfaringen er relevant også her, selv om verdikjeden, eierskapet og ringvirkningene i datasenternæringen er annerledes.
Skal vi bruke kraft, areal og politisk kapasitet på datasentre, trenger vi et tydeligere bilde av hva vi forventer tilbake. Det kan være dokumenterbare bidrag til leverandørutvikling, kompetanse, lokal verdiskaping, energieffektivitet, fleksibilitet i kraftsystemet og sikker tilgang til datakraft. Kriteriene må samtidig være teknologinøytrale og kunne sammenlignes med andre industriprosjekter.
Andre fallgruve: handlingslammelse
Kostnaden av å vente begynner å bli synlig. Europa ligger an til å få 5 600 milliarder dollar av de globale datasenterinvesteringene, godt under regionens andel av verdens BNP. Det er ikke i seg selv et mål på tapt verdiskapning, men det viser at investeringer, leverandørmiljøer, kompetanse og strategisk kapasitet i større grad bygges andre steder. Forklaringen er kraftbegrensninger, treghet i plan- og konsesjonsprosesser og fragmentert regulering.
Mer bekymringsfullt er det at Europa også har den minste relative oppsiden i datasenterinvesteringer dersom KI-adopsjonen akselererer: 23 prosent, mot 69 prosent i Asia-Stillehavsregionen. Grunnen er at hovedscenarioet allerede er begrenset av tilbudssiden, ikke av etterspørselen.
Motstanden mot datasentre er ikke vanskelig å forstå. Kraften er knapp, naturen er under press, og lokalsamfunn vil vite hva de sitter igjen med. Det er legitime spørsmål. Men hvis Norge bruker lang tid på å etablere tydelige kriterier og fatte beslutninger, øker risikoen for at aktuelle investeringer og kompetansemiljøer etableres andre steder.
Fra gode signaler til nasjonal ambisjon
Regjeringen har varslet tiltak for raskere utbygging av kraft og nett, med mål om å halvere tiden det tar å bygge strømnett, og har satt i gang et bransjesamarbeid om energieffektivitet og overskuddsvarme. Gode signaler, begge deler.
Rapporten trekker fram flere grep som skiller landene som lykkes. Blant annet koordinert behandling av kraft, finansiering, regulering og byggeplaner som ett kjennetegn ved markeder med rask gjennomføring. En tydelig inngang kan redusere behovet for å forholde seg til flere aktører som arbeider hver for seg. Midtøsten trekkes fram som et eksempel på en region med sterk koordinering og rask vekst.
Forhåndsanskaffelse av nettkomponenter
Transformatorer og koblingsanlegg har leveringstider på flere år, og de avgjør i praksis hvilke prosjekter som kan starte når. Uten en troverdig prosjektportefølje i bunn ender man derimot med strandede nettinvesteringer.
For Norge kommer et tredje grep, som følger av at datasentre nå er kritisk infrastruktur: å bestemme hvor mye nasjonal beregningskapasitet vi trenger for å holde grunnleggende funksjoner i gang, og for hvem. Det er et sikkerhets- og beredskapsspørsmål før det er næringspolitikk, og det besvares ikke i kommunale arealplaner. I dag tas mange av de sentrale vurderingene prosjekt for prosjekt, lokalt. Resultatet er et fragmentert beslutningsbilde og lite nasjonal retning.
Neste steg bør derfor være å løfte blikket fra hvordan vi håndterer enkeltetableringer, til hvilken posisjon Norge vil ta, og hva næringen skal skape for oss.
Hva dette betyr i praksis
For ledere og styrer: Den viktigste jobben er ikke å ta stilling til datasenterutbygging, men å svare på disse spørsmålene: Hva skal vi bruke KI til, og hvilke krav stiller det til datakraft, sikkerhet og hvor dataene behandles?
Her er fire spørsmål et styre bør kunne svare på:
Bruker vi KI til å fornye forretningsmodellen, eller bare til å gjøre dagens arbeid raskere?
Hvilke systemer og tjenester kan vi ikke drive fra utlandet, og hvem har egentlig bestemt det?Hva koster det å flytte dem, og hvor lang tid tar det?
Hva skjer med tjenesten hvis leverandørens jurisdiksjon endrer rammebetingelsene?
Hvor konsentrert er vi mot én leverandør av regnekraft, og hva er alternativet?
For datasenteraktører og investorer: Rapportens skarpeste råd til operatører er å velge hvilken konkurranse man deltar i. Kampen om brikketilgang, hyperskala og treningskapasitet er ett spill. Kampen om suverenitetsforankret inferens og grunnleggende digital infrastruktur er et helt annet. Suksesskriteriene, kundene og de tekniske valgene skiller seg markant, og en strategi bygget for det ene kan fungere dårlig i det andre.
Datasenteraktører bør konkurrere på en kombinasjon av tid til kraft, kostnad, driftssikkerhet, sikkerhet og kundekrav. De bør bygge trinnvis, slik at kapasiteten kan økes hvis etterspørselen vokser og tapene begrenses hvis den uteblir. Det kan gjøres med gradvis nettilknytning, modulære bygg og kjøleløsninger som kan tilpasses. Lange avtaler med offentlige og regulerte kunder kan dessuten gi mer stabile inntekter når veksten svekkes eller kravene til nasjonal kontroll blir strengere.
For investorer er hovedpoenget at et datasenter er tre eiendeler i én: eiendom, kraftinfrastruktur og halvledereksponering. De har ulik levetid og ulik risiko. Halvlederlaget blir ofte undervurdert i risikovurderingen, og det er også det laget som treffes hardest i både suverenitets- og brikkescenarioet.
Ofte stilte spørsmål
Meld deg på vårt nyhetsbrev
Få de nyeste innsiktene innen energi
Mer bransjeinnsikt
Les mer om hvordan vi jobber med energibransjen
Kontakt oss
Kristin Aamodt