{{item.videoDuration}}
{{item.title}}
{{item.text}}
{{item.videoDuration}}
{{item.title}}
{{item.text}}
Fjernarbeid, eller telework, er arbeid som kan utføres uavhengig av arbeidsstedet ved bruk av IT. I kjølvannet av covid-19 har det blitt populært for medarbeidere å arbeide hjemme, også når hjemmet ligger i et annet land enn arbeidsgiveren. Dette reiser imidlertid spørsmål om hvilket lands trygdelovgivning som gjelder for slike arbeidstakere, og hvordan de skal sikres mot sykdom, arbeidsledighet, pensjon og andre sosiale ytelser. Det reiser også spørsmål om hvor arbeidsgiver skal rapportere og betale arbeidsgiveravgift, blant annet.
For å tilpasse den nye realiteten, har Norge og flere andre EU/EØS-land forhandlet frem en ny rammeavtale, som skal gi større fleksibilitet til arbeidstakere og arbeidsgivere som ønsker å benytte seg av fjernarbeid på tvers av landegrensene. De nye reglene innebærer at grensen på 25 prosent av total arbeidstid i bostedslandet heves til 50 prosent. Det vil si at en arbeidstaker som har bosted i et land som har tiltrådt avtalen, kan arbeide opp til 50 prosent (det vil si 49,9 prosent) i bostedslandet, og fortsatt være omfattet av trygdelovgivningen i arbeidsgivers hjemstat. Det er imidlertid viktig å merke seg at avtalen kun gjelder for arbeidstakere som utfører fjernarbeid i bostedslandet, og ikke for andre former for arbeid eller opphold i andre land.
Trygdetilhørighet basert på ovennevnte regel og effektene av dette forutsetter at arbeidstakeren og arbeidsgiveren begge velger en slik løsning, og at de inngår en individuell avtale om fjernarbeid. Det må også søkes om blankett A1 hos norske trygdemyndigheter (NAV), som bekrefter medlemskapet i folketrygden, for at man skal unngå krav om innbetaling av trygdeavgifter i flere land. Det er også viktig å informere arbeidstakeren om rammene for avtalen, og å følge med på arbeidsmønsteret, for å unngå at grensen på 50 prosent overskrides.
Den nye rammeavtalen var gjeldende fra 1. juli i år for de landene som har tiltrådt avtalen. Så langt har Østerrike, Belgia, Kroatia, Tsjekkia, Finland, Frankrike, Tyskland, Liechtenstein, Luxembourg, Malta, Nederland, Norge, Polen, Portugal, Slovakia, Spania, Sverige, og Sveits tiltrådt avtalen.
Arbeidsgivere som har eller planlegger å ha ansatte som fjernarbeider i disse landene, bør vurdere hvilket handlingsrom den økte fleksibiliteten gir.
Ny avtale om trygdekoordinering med Storbritannia
Som kjent, er ikke Storbritannia lenger en del av EU/EØS-området, og dermed heller ikke av de felles reglene om trygdekoordinering som gjelder innenfor dette området. Dette innebærer at personer som har arbeidet eller bodd i Storbritannia, eller som har planer om å gjøre det, kan risikere å miste sine trygderettigheter eller å måtte betale trygdeavgifter i flere land. Dette utgjør også en risiko for arbeidsgiver, som normalt må rapportere og betale arbeidsgiveravgift til det landet hvor arbeidstakeren er medlem.
For å unngå dette har Norge og Storbritannia inngått en ny avtale om trygdekoordinering, som skal sikre at personer som er berørt av Brexit ikke mister sine trygderettigheter. Avtalen ble undertegnet av EØS/EFTA-statene (Island, Liechtenstein og Norge) og Storbritannia den 30. juni i år, og den vil tre i kraft etter at partene har ratifisert den.
Avtalen bygger på de samme prinsippene som EU/EØS-reglene, men med noen tilpasninger og forenklinger. Den gjelder for personer som er statsborgere i Norge eller Storbritannia, eller som har bosted eller arbeid i ett av disse landene, og som har hatt eller vil ha tilknytning til trygdesystemene i begge landene.
Avtalen innebærer blant annet at personer som arbeider i ett land skal være omfattet av trygdelovgivningen i dette landet, uavhengig av bosted eller statsborgerskap. Det betyr at norske arbeidstakere som arbeider i Storbritannia, skal betale trygdeavgift og ha rett til trygdeytelser i Storbritannia, og omvendt. Det samme gjelder for selvstendig næringsdrivende og offentlig ansatte. Det er imidlertid noen unntak for personer som arbeider i begge land, eller som er utsendt til det andre landet i en begrenset periode. I slike tilfeller må det søkes om blankett A1 av norske myndigheter (NAV), som bekrefter hvilket lands trygdelovgivning som gjelder.
Avtalen innebærer også at personer som har opptjent trygderettigheter i ett land, skal kunne ta dem med seg til det andre landet, eller til et tredje land innenfor EU/EØS-området. Dette gjelder for eksempel for sykepenger, arbeidsledighetstrygd, pensjon, barnetrygd og familieytelser. Det er imidlertid noen forskjeller i beregning og utbetaling av disse ytelsene, avhengig av hvilket land som er ansvarlig. Det er derfor viktig å kontakte de relevante trygdemyndighetene i hvert land for å få informasjon om sine rettigheter og plikter.
Slik sett er det ikke de helt store endringene i forhold til forrige avtale, men det at vi nå har fått en endelig avtale vil gi trygghet og forutsigbarhet for både næringsliv og personer som flytter mellom Norge og Storbritannia, og vil sørge for å opprettholde et nært samarbeid om trygdespørsmål mellom de to landene.
Arbeidsgivere som har, eller planlegger å ha ansatte arbeidende på tvers av landegrensene, bør vurdere hvilke implikasjoner reglene i den nye avtalen har for deres virksomhet.
Kontakt oss
Hold deg faglig oppdatert
Meld deg på vårt nyhetsbrev for å få nyheter om skatt og avgift rett i din mailboks.
Våre eksperter bistår deg
Vi tilbyr et bredt spekter av tjenester både innen forretningsjus og skatte- og avgiftsrådgiving.
{{filterContent.facetedTitle}}
{{contentList.loadingText}}
{{contentList.loadingText}}