Internasjonale standarder og rammeverk

Et klimaregnskap belyser alle klimagassutslippene et foretak har direkte kontroll over og hvilke utslipp det kan påvirke i sin verdikjede. Den globale standarden for rapportering av klimaregnskap, Greenhouse Gas Protocol (GHG-protokollen), er en anerkjent og mye brukt standard. Protokollen blir brukt for å identifisere vesentlige utslippskilder for å kunne rapportere klimafotavtrykket på en sammenlignbar måte. Protokollen gir regnskaps- og rapporteringsstandarder, sektorveiledning, beregningsverktøy og opplæring for bedrifter og lokale og nasjonale myndigheter. GHG-protokollen legger grunnlaget for klimarapportering i bærekraftsdirektivet (CSRD) og i frivillige rammeverk som GRI og TCFD. 

GHG-protokollen kategoriserer klimagassutslipp i tre scope: 

• Scope 1 omfatter direkte klimagassutslipp fra utstyr og eiendeler som virksomheten selv eier eller kontrollerer. For eksempel utslipp fra bedriftens kjøretøy eller industriprosesser.
• Scope 2 er indirekte utslipp av klimagasser fra for eksempel kjøp av elektrisitet, oppvarming eller kjøling. Scope 2 utslipp karakteriseres av at de oppstår utenfor bedriftens lokasjoner, men inkluderes i virksomhetens klimagassregnskap fordi de er et resultat av virksomhetens energibruk. Disse utslippene skal rapporteres både i henhold til lokasjonsbasert og markedsbasert metode.
• Scope 3 er resultat av utslipp fra aktiviteter eller lokasjoner som ikke eies eller kontrolleres av den rapporterende virksomheten, men som virksomheten påvirker indirekte via sin verdikjede. Scope 3 er alle kilder til utslipp utenfor scope 1 og scope 2. Scope 3 omtales som verdikjedeutslipp og representerer ofte størstedelen av bedriftens totale klimagassutslipp. GHG-protokollen definerer 15 ulike kategorier i Scope 3. For å sikre komplett rapportering anbefales at foretaket utfører en screening for å estimere sine utslipp i alle disse kategoriene

GHG-protokollen bidrar med å sikre pålitelighet og i likhet med finansiell rapportering baserer rammeverket seg på prinsipper om at den rapporterte informasjonen skal gi brukerne et rettvisende bilde av selskapets rapporterte tall.  

Følgende prinsipper bidrar til dette:

• Relevans: Sikre at rapporten på en dekkende måte reflekterer selskapets faktiske klimagassutslipp og at den kan benyttes som beslutningsgrunnlag for både interne og eksterne brukere.
  
• Fullstendighet: Rapporteringen dekker alle selskapets utslippskilder og aktiviteter innenfor den valgte avgrensingen selskapet har satt. I henhold til GHG-protokollen er det obligatorisk å rapportere på Scope 1 og 2, mens Scope 3 er frivillig.
• Konsistens: Konsekvent metodevalg for å sikre pålitelig sammenligning av selskapets utslipp over tid. Endringer i datagrunnlag, avgrensninger, metodevalg eller andre relevante faktorer som kan ha betydning for sammenlignbarhet fra år til år begrunnes.
• Transparens: Sikre at alle relevante forhold blir adressert på en oversiktlig måte og at relevante forutsetninger og referanser i utregningsmetoder og kilder som er brukt fremgår av rapporten.
• Nøyaktighet: Sikre at kvantifiseringen av klimagassutslippene verken er over- eller underestimert og at usikkerhet knyttet til tallene er redusert til et minimum.

Les mer om GHG-protokollen (ekstern lenke).

TCFD er et internasjonalt rammeverk for å rapportere på hvordan de klimarelaterte forholdene er integrert i foretakets styringsstruktur. Rammeverket har etablert seg som beste praksis i markedet for hvordan foretak kommuniserer hvordan de er berørt av klimarisiko, samt hvordan deres virksomhet har en styringsstruktur og strategi som tar hensyn til dette. Arbeidet med TCFD ble avsluttet ved opprettelsen av av International Sustainability Standards Board (ISSB) og publiseringen av IFRS 1 og 2 da anbefalingene i TCFT er fullt ut inkludert i ISSB standardene. Les mer om ISSB i eget avsnitt. Det er også krav til rapportering om klimarisiko i EUs nye bærekraftsrapporteringsstandarder (ESRS). Dette kravet bygger på anbefalingene i TCFD. 

Prinsippene i TCFD

For å rapportere på klimarisiko i henhold til beste praksis må foretakene ha en styringsstruktur hvor klimarelaterte forhold er ivaretatt. Klimarelaterte forhold må i tillegg være forankret i styringsmodellen, forretningsstrategien og langsiktig strategisk og finansiell planlegging.

TCFD-rammeverket anbefaler at klima integreres i foretakets eksisterende strukturer og prosesser, der konkrete anbefalinger kan deles i fire områder: 

• Styringsmodell: TCFD anbefaler en tydelig integrering og forankring av ansvar i foretakets styre og ledelse for oppfølging av klimarisikoer og -muligheter.

• Forretningsstrategi: TCFD anbefaler at foretak kartlegger egen evne til å tilpasse virksomheten i fremtidige klimascenarioer og at klimahensyn integreres i strategisk og finansiell planlegging.

• Risikostyring: TCFD anbefaler at foretak integrerer klimarisiko i overordnede prosesser for identifisering, vurdering og håndtering av forretningsrisiko. 

• Mål og indikatorer: TCFD anbefaler at foretak setter mål og utvikler indikatorer for å vurdere klimarisikoer og -muligheter. Som et minimum bør foretak ha et klimaregnskap, men også andre styringstall bør vurderes (f.eks. intern karbonpris). 

Beste praksis for håndtering av klimarisiko består av fire konkrete elementer. Disse skaper et sterkt grunnlag for rapportering, men gir også høy strategisk verdi for selskapets styring og kontroll. 

1: Styringskultur 

Først og fremst bør selskaper etablere en tydelig styringsstruktur for overvåking og håndtering av klimarisiko. 

2: Minst to scenarier 

For å sikre kvalitet og sammenlignbarhet, er det anbefalt at selskaper bruker minst to klimascenarier i enhver analyse. Hvordan et selskap er eksponert for klimarisiko vil være avhengig av hvilket scenario man ser hen til, og det er viktig å fange opp hele spekteret av mulige konsekvenser. TCFD-anbefalingene og etablert beste praksis viser at selskaper bør begynne med å benytte seg av scenarioer fra FNs klimapanel (1,5oC, 2oC eller 3oC) eller fra Det internasjonale energibyrået (STEPS, SDS eller NZE2050) om det er mulig, da dette skaper sammenlignbarhet på tvers av selskaper og bransjer.

3: Tallfestede estimater

Det er også viktig at selskaper tallfester risikoer og muligheter. Dette er ofte krevende, men med gode forutsetninger og dokumenterte antagelser vil dette skape et mer robust beslutningsgrunnlag for strategiske grep, spesielt knyttet til nye investeringer eller salgsmuligheter. 

4: Strategisk handlingsplan 

Etter at selskapet har fått en robust klimarisikoanalyse på plass, kan man etablere en strategisk handlingsplan for å håndtere klimarisiko. Handlingsplanen bør være tett knyttet til de tallfestede resultatene i analysen, men bør også trekke på funn om tidshorisonter og konsekvensvurderinger for risikoer og muligheter fra klimarisikoanalysen. Handlingsplanen bør også være en integrert del av selskapets helhetlige strategi og ha egne KPIer, frister, eiere og oppfølgingsrutiner.

Les mer om TCFD her (ekstern lenke).

TNFD er et rammeverk for rapportering av naturrelaterte muligheter og risikofaktorer for virksomheten og hvordan disse håndteres. Anbefalingene i TNFD er utformet for å fremvise beslutningsnyttig, fremtidsrettet informasjon strukturert rundt fire tematiske områder som representerer kjerneelementer i hvordan organisasjoner opererer (de samme fire pilarene som TCFD):

• Foretaksstyring: Virksomhetens styring av naturrisiko; styret og ledelsens rolle i å analysere og håndtere naturrisiko og muligheter.
• Strategi: Hvordan naturrisiko og muligheter vil påvirke virksomhetens strategi og håndteres av virksomheten.
• Risikostyring: Hvorvidt virksomheten har tatt inn naturrisiko i sin risikostyring og er i stand til å avdekke og håndtere denne risikoen.
• Måleparametere og målsettinger: Hvilke måleparametere og målsettinger virksomheten benytter for å avdekke og følge opp naturrisiko og muligheter.

Rammeverket har utviklet LEAP-tilnærmingen, som også er referert til i EUs nye bærekraftsrapporteringsstandarder (ESRS). LEAP-tilnærmingen skal hjelpe virksomheter å identifisere og vurdere naturrelaterte utfordringer. Dette kalles ofte en aktsomhetsvurdering for naturrelaterte aktiviteter. LEAP består av følgende faser:

Locate: Lokaliseringsfasen oppfordrer virksomheter til å vurdere og prioritere potensielle naturrelaterte risikoer ved å bruke tre filtre: sektor, verdikjede og geografi. Naturrelaterte avhengigheter og påvirkninger – de ultimate kilder til risiko og muligheter – er stedsspesifikke. Beliggenhet har derfor stor betydning for identifisering, vurdering og håndtering av naturrelaterte risikoer og muligheter for en virksomhet. Til syvende og sist kan forretningsmodellen og aktivitetene i verdikjeden til alle virksomheter og finansinstitusjoner spores tilbake til et grensesnitt med naturen på et bestemt sted.

Evaluate: Evalueringsfasen skal sikre en forståelse av virksomhetens potensielle vesentlige avhengigheter og påvirkninger på naturen. En virksomhets naturrelaterte risikoer og muligheter oppstår fra avhengigheter og påvirkninger på naturen. En analyse av disse er derfor et viktig første skritt for å forstå risikoene og mulighetene virksomheten vil møte.

Assess: I vurderingsfasen skal man oppnå forståelse for hvilke naturrelaterte risikoer og muligheter som er vesentlige og bør fremstilles av virksomheten. Dette gjøres gjennom identifisering, måling og prioritering av naturrelaterte risikoer og muligheter som oppstår fra avhengigheter og påvirkninger på naturen som er identifisert i lokaliserings- og evalueringsfasene.

Prepare: Denne fasen handler om strategi, målsetting og rapportering. Her skal  virksomheten avgjøre hvordan den skal håndtere de vesentlige naturrelaterte utfordringene identifisert i LEAP-tilnærmingen, inkludert hva og hvordan disse skal fremstilles.

Les mer om TNFD (ekstern lenke).

 Global Reporting Initiative (GRI) er før implementering av CSRD den mest brukte standarden for bærekraftsrapportering i Norge, og et stort omfang foretak rapporterer i henhold til den globalt. GRI angir prinsipper, krav, anbefalinger og veiledninger for rapportering av bærekraft. Standarden er fleksibel og den kan brukes sammen med andre standarder og anbefalinger for bærekraftsrapportering. GRI har vært involvert i arbeidet med utviklingen av rapporteringsstandarder (ESRS) for rapportering i tråd med EUs bærekraftsdirektiv. Selskaper som er kjent med, eller som allerede rapporterer etter GRI, vil kunne kjenne igjen mange av kravene til rapportering i de nye europeiske bærekraftsstandardene.

Målet med rapportering i tråd med GRI-standardene er åpenhet rundt hvordan foretak bidrar til bærekraftig utvikling og målene foretakene har knyttet til dette. Vesentlighetsvurdering er en bærebjelke i GRI-rapporteringen. I GRI- standardene refererer begrepet bærekraftsrapportering til prosessen med å rapportere. Denne prosessen starter med at foretaket bestemmer sine vesentlige bærekraftstemaer, altså områdene hvor foretaket har størst påvirkning.

GRI er et helhetlig rammeverk for bærekraftsrapportering. Rammeverket består av 3 typer standarder:

• Universelle standarder (3 stk)

• Sektorstandarder 

• Emnespesifikke standarder (topic standards)

De universelle standardene gjelder alle foretak og organisasjoner som rapporterer i samsvar med GRI og inneholder blant annet rapporteringskrav knyttet til organisasjonens struktur, rapporteringspraksis, foretaksstyring og strategi. Standardene gir praktisk veiledning til hvordan vesentlighetsvurderingen skal gjennomføres, med fokus på sannsynlighet og konsekvens i vurderingen av foretakets påvirkning på økonomi, miljø og samfunn.

GRI jobber med utvikling av sektorstandarder. Hensikten med sektorstandardene er å øke kvalitet, fullstendighet og sammenlignbarhet i foretakenes rapportering. Det skal utvikles standarder for 40 sektorer. De første som er publisert er olje og gass, kull, landbruk, akvakultur og fiskeri, samt gruvedrift. De neste sektorene som står for tur er finansielle tjenester og tekstiler og klær.

Emnespesifikke standarder definerer rapporteringskrav knyttet til temaer som for eksempel avfallshåndtering, energiforbruk, klimagassutslipp, biodiversitet, helse, miljø og sikkerhet (HMS), arbeidstakerrettigheter og menneskerettigheter. 

Det understrekes i GRI at vesentlig påvirkning er eneste vurderingsparameter for å definere om et tema er vesentlig for rapporteringen, og foretaket må redegjøre for hvert vesentlige tema i sin bærekraftsrapport. GRI inneholder krav og praktiske føringer for hvordan foretaket skal redegjøre for håndteringen av vesentlige temaer innenfor bærekraft. For hvert vesentlige tema skal foretaket beskrive:

• Faktisk og potensiell negativ og positiv påvirkning
• Om påvirkningen skjer direkte som et resultat av foretakets aktiviteter/tjenester, eller indirekte gjennom forretningsforbindelser
• Styrende dokumenter, forpliktelser og mål for temaet
• Hvordan foretaket styrer sin påvirkning på temaet, herunder tiltak for å unngå eller håndtere negative konsekvenser og tiltak for å forbedre negative konsekvenser
• Resultater som følge av arbeidet med å håndtere temaet, herunder prosesser for å måle resultater og konkrete resultatindikatorer og målsettinger
• Fremdrift mot målsettingene

GRI legger også vekt på åpenhet: organisasjonene må gjøre sin bærekraftsinformasjon tilgjengelig for interessenter slik at de kan forstå organisasjonens påvirkning og fremgang i bærekraftsarbeidet. 

Les mer om GRI her (ekstern lenke).

IFRS (International Financial Reporting Standards) Foundation har opprettet et eget utvalg for standardsetting innenfor bærekraftsrapportering. Målsettingen er utvikling av internasjonale standarder av høy kvalitet som tilfredsstiller investorers etterspørsel og behov, og for å sikre integrert rapportering med IFRS.

ISSB publiserte i juni 2023 to standarder for bærekraftsrapportering: IFRS S1 som er en generell standard og IFRS 2 som har fokus på klima. Standardene gjelder for rapportering fra 1. januar 2024 eller senere, men det vil være opp til den enkelte jurisdiksjon å bestemme om standardene skal gjelde. Det er ingenting som tyder på at ISSB-standardene vil bli pliktige for norske foretak. Standardene kan lastes ned her (ekstern lenke).

I likhet med de europeiske rapporteringsstandardene (ESRS) er ISSBs standarder basert på de fire pilarene til TCFD: virksomhetsstyring, strategi, risikostyring og mål og metoder. Foretak skal rapportere på bærekraftsrelaterte risikoer og muligheter som er nyttig for “primary users” av den finansielle rapporteringen når de tar beslutninger knyttet til å bidra med kapital til selskapet. Bærekraftsinformasjonen skal inkluderes som en del av den finansielle rapporteringen.

ISSB vil fremover fortsette arbeidet med implementeringen av bærekraftsstandardene IFRS S1 og S2. Dette gjennom utvikling av ytterligere veiledning og opplæringsmateriell, og etablering av en Transition Implementation Group (TIG). ISSB jobber med å kartlegge hva som skal prioriteres som neste steg.

Les mer om ISSB (ekstern lenke).

Den amerikanske Securities and Exchange Commission (SEC) er et amerikansk føderalt organ som er opprettet for å regulere markedene og beskytte investorer i USA. SEC har vedtatt regler for å forbedre og standardisere klimarelatert  bærekraftsrapportering. Reglene skal gi investorene mer konsistent, sammenlignbar og pålitelig informasjon om virkningene av klimarelaterte risikoer på et foretaks virksomhet og hvordan foretaket har adressert eller planlegger å håndtere disse risikoene.

Reglene gjelder for selskaper notert på børs i USA. Reglene er foreslått å implementeres gradvis med første rapportering på 2025 informasjon i 2026. SEC har imidlertid satt implementeringen på vent da det er flere juridiske innvendinger mot regelverket. Endelig implementeringstidspunkt er derfor usikkert. 

Les mer om SEC-regelene her (ekstern lenke).

SBTi tilbyr rammeverk for å sette vitenskapsbaserte mål for klimagassutslipp. Vitenskapsbaserte mål viser bedrifter og finansinstitusjoner hvor mye og hvor raskt de trenger å redusere utslippene av klimagasser (GHG) for å forhindre de verste effektene av klimaendringer og fremtidssikker forretningsvekst. Mål anses som “vitenskapsbaserte” hvis de er i tråd med det det siste klimavitenskapen anser som nødvendig for å oppfylle målene i Parisavtalen - å begrense global oppvarming til 1,5°C over førindustrielt nivå. 

Les mer om SBTi (ekstern lenke).

SASB er en ideell organisasjon etablert for å utvikle bærekraftsstandarder for 77 sektorer, som identifiserer bærekraftsrelaterte risikoer og muligheter som mest sannsynligvis vil påvirke en virksomhets kontantstrømmer, tilgang til finansiering og kapitalkostnader på kort, mellomlang eller lang sikt. Fra august 2022 overtok ISSB ansvaret for SASB-standardene. ISSB har forpliktet seg til å opprettholde, forbedre og utvikle SASB-standardene. 

Les mer om SASB (ekstern lenke).

En rekke nye og kommende regelverk i EU og Norge (herunder åpenhetsloven, aktsomhetsdirektivet (CSDDD), EU Taksonomien, SFDR og CSRD) inneholder retningslinjer knyttet til aktsomhetsvurderinger. Å gjøre aktsomhetsvurderinger skal støtte opp om overordnede mål om en rettferdig omstilling mot en bærekraftig fremtid, hvor ingen skal bli utelatt. Regelverkene er deler av et større bilde hvor EU og Norge skal nå mål om klimanøytralitet i 2050, trygge arbeidsvilkår, sirkulær økonomi, bærekraftig matsystem og sikre menneske- og arbeidstakerrettigheter. Et av verktøyene for å nå disse målene er å implementere aktsomhetsvurderinger. 

Felles for alle disse regelverkene er at de henviser til OECDs Guidelines for Responsible Business Conduct og UNHRs Guiding Principles on Business and Human Rights. OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper er anbefalinger fra OECD-landene for å fremme ansvarlig næringsliv i alle sektorer. Enkelte forhold som omfattes av retningslinjene kan være regulert i nasjonal lovgivning eller gjennom internasjonale forpliktelser. Retningslinjene inneholder forventninger om at bedrifter gjennomfører aktsomhetsvurderinger (due diligence) for å kartlegge, forebygge, begrense, reparere og gjøre rede for hvordan de håndterer konsekvenser av sin virksomhet. Mer om aktsomhetsvurderinger i norsk kontekst på våre sider om åpenhetsloven.

CDP er en investorledet ideell organisasjon som fokuserer på å motivere selskaper, byer og myndigheter til åpenhet rundt deres miljøpåvirkninger og iverksette tiltak for å redusere disse. Det er et globalt anerkjent rapporteringsplattform som gjennom årlige spørreskjemaer fremstiller bærekraftsinformasjon til sine interessenter gjennom CDP Online Response System (ORS). CDP bruker også dataene som leveres til å score organisasjoner og måle fremgang på følgende nøkkelområder: 

• Klimaendringer: Hvor effektivt håndterer organisasjoner klimarisiko, klimagassutslipp og lavutslippsløsninger?
• Skog: Hvordan verifiserer og overvåker organisasjoner forpliktelser for bruk av skogsråvarer? Er vurderinger rundt bruk av skog en integrert del av forretningsstrategien? Hva er risikoen og eksponeringen forbundet med avskoging i produksjon og/eller innkjøp?
• Vannsikkerhet: Hvordan håndteres vannrelatert utfordringer og risikoer, inkludert styring, bruk av og forvaltning av vannressurser?
• Forsyningskjede: Hvordan håndteres klimarisiko, klimagassutslipp og lavutslippsløsninger for selskaper som er en del av forsyningskjeden?

CDP og EFRAG samarbeider for å bidra til at implementeringen av bærekraftsrapporteringsstandardene (ESRS) skal akselereres. Les mer om CDP (ekstern lenke).